Etter ett år som Inkubator-kunstner og fem år etter at hun først ble med i TekstLab Ung, er musiker, komponist og låtskriver Anna Pančenko (21)
klar med sitt første album, Like a Lady,
som lanseres i Berlin i høst.
Det unge indiepop-talentet med den rå, poetiske stemmen var bare 16 år da hun først startet i TekstLab Unge Stemmer.
Det siste året har hun som Inkubator-kunstner i TekstLabs talentprogram utforsket materialet til debutalbumet blant annet gjennom konserter på Sentralen og ved Gamle Munch.
«TekstLab har vært sterkt tilstedeværende i livet mitt gjennom mange år og det har vært en lang og viktig reise»
sier Pančenko, som i sommer avsluttet sin bachelor i låtskriving
ved BIMM University i Berlin og i november slipper sin første EP
– Like a Lady.
Du ble først kjent med TekstLab da du var 14 år gammel,
i forbindelse med en workshop ved ungdomsskolen din i Asker.
Hva har TekstLab betydd for din utvikling som kunstner?
– Det er en masse ting ved TekstLab som er helt fantastisk og som jeg har hatt enormt utbytte av. Jeg husker allerede den workshop’en gjennom Den kulturelle skolesekken som veldig befriende i et skolemiljø som var veldig homogent.
Da jeg ble 16 og gammel nok, begynte jeg å gå jevnlig på TekstLab Unge Stemmer på mandager. De ukentlige øvelsene var en veldig fin og trygg landingsplass, og et viktig fellesskap med andre kreative unge mennesker.
I TekstLab er det alltid tillatt å prøve ut ting, enten det bare er et dikt eller et helt album, som nå. Den åpne kunstneriske prosessen i Inkubator er kjempeinteressant.
Jeg har også fått mye støtte og har møtt mange spennende kollegaer, og fått veldig viktige verktøy, som blant annet øvingsrom. Et tredagers prøverom med Christian Beharie da jeg bare var 16 var spesielt givende. Det ga meg en fantastisk støtte å kunne jobbe med en låtskriver som er så stødig og trygg.
Jeg hadde også en konsert ved TekstLab rett etter det, det var en av de første ordentlig solokonsertene jeg hadde gjort, og jeg brukte opptaket til å søke og komme inn på studiet i låtskriving i Berlin. Det har også vært en kjempestor hjelp at Inkubator-programmet har bidratt til å finansiere innspillingen av albumet i studio i Berlin, og at jeg har hatt mulighet til å utforske materialet live med konserter med fullt band.
Min kunstneriske veileder, Oddrun Lilja Jonsdottir, har også vært til stor hjelp i det å navigere som kunstner i alt det praktiske med å søke midler og liksom rigge meg til for å gjøre det mulig å jobbe som kunstner.
Du startet tidlig et et internasjonalt kunstnerliv
og har nærmest vokst opp på turné med foreldrene dine
og deres teaterkompani NIE (New International Encounter).
Hvordan har det påvirket deg?
– Fra jeg var veldig liten ble jeg matet med at det å lage tekst og fortellinger for scenen er en av livets største gleder. Jeg var med foreldrene mine på turné fra jeg var bare seks uker gammel og har reist til nesten førti land med teaterkompaniet deres.
Jeg har både tsjekkisk og norsk statsborgerskap og gikk på grunnskole i både i Norge og i Tsjekkia på samtidig i ni år. Jeg har alltid hatt veldig god støtte i foreldrene mine, og det har ikke vært fokus på gode resultater.
Det handlet mer om at de ville at jeg skulle kunne delta i begge kulturene.
Jeg fikk et godt utgangspunkt for det og en stor gave i det å kunne snakke begge språkene flytende. Men jeg får fort litt hetta med en tilværelse som står stille. Jeg er veldig glad i Norge, men har også en slags Norgesallergi og når jeg kommer hjem får jeg alltid influensa og har bare lyst til å dra ut igjen.
Du fikk tidlig behov for å skape musikk selv?
– Ja, jeg var seks år gammel begynte jeg å spille piano og jeg gikk på en musikk-skole hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville og fikk lov til å utforske masse rart. Jeg spilte blant annet Lady Gaga på piano, sang og spilte trekkspill.
Etter hvert ble jeg med i et pønkeband som het «Pesto på knekkebrød». Jeg møtte en jente på ungdomsskolen som spilte i bandet og hun sa at de lette etter en bassist.
Jeg sa at jeg kunne gjøre det, men det var jo bare løgn, så jeg løp hjem og lånte el-bass av mamma og pappa for å begynne og øve.
Jeg gikk musikklinjen på Edvard Munch videregående og var nok skolens lateste kontrabass-elev. Jeg kom med notene krøllet i baklomma hver uke. Læreren var veldig fortvila.
Jeg har fortsatt kontrabassen i Berlin, men har lånt den bort til en venn.
Hvordan har det vært å bo i Berlin de siste tre årene?
– Berlin byr på et veldig kreativt, dynamisk miljø hvor det skjer masse og mange ting er tilgjengelig, også økonomisk. Her er det mulig å teame opp med andre folk som passer sammen innenfor musikken.
Jeg har kunnet spille på ulike spillesteder, og også vært med i et sideprosjekt med femme punkebandet Neurotic Erotic. Vi opptrer i korsett og parykk, og får ut mye kjønnsbetinget aggresjon med snerpete låter, som jeg skriver.
Jeg har skapt en karakter for scenen som jeg har det veldig gøy med. Det er en helt annen retning, og jeg har nok behov for å streife litt bort fra den mer introspektive singersongwriter-siden av meg.
Hvordan har du arbeidet med utviklingen av låtene til Like a Lady?
– Jeg skriver alltid musikk med utgangspunkt i et instrument,
ofte gitar, som er mitt grunninstrument.
Men jeg spiller også keyboard, trekkspill, elgitar, kontrabass,
banjo og dulzimer – et skotsk strengeinstrument.
Det siste året har jeg vært veldig heldig og skriver litt hele tiden, det stopper aldri helt opp, så lenge jeg har et instrument ledig.
Melodi og tekst kommer for det meste intuitivt, hånd i hånd.
Jeg setter meg ned og finner den akkkordgangen jeg synes er gøy der og da, og så tar jeg opptak på telefonen.
Hvis låtene ikke blir ferdig i løpet av et par dager, så blir det ikke noe av de sangene for det meste.
Det kjennes unaturlig å sitte og spikke på det altfor lenge, da blir det bare dødfødte låter.
De må komme i en flyt for at det skal kjennes godt og sant.
Det nyere materialet jeg har jobbet med kjennes veldig bekjennelsesaktig ut, nesten som jeg skrifter.
Det blir tullet med mye i mine kretser om at jeg er skap-katolikk. Jeg er jo ikke det, jeg er ateist, men det gir en del gjenklang allikevel.
Hvordan hun vil beskrive ditt eget musikalske uttrykk?
– I musikkverdenen må man ofte ha et brand, men jeg klarer ikke å koke det ned til det, det føles ikke sant for meg.
Jeg vil nok ikke heller ha den knaggen fordi jeg synes det tar bort noe av den universelle verdien musikken kan ha, for isteden å gi det kommersiell verdi.
Jeg er kjempefan av mitt eget indre liv og opptatt av å ha et godt forhold til det. Og så kommer også det interpersonale med forholdet til andre, samtaler med venner, familie, kjæreste.
Dette er to grunnplan hvor jeg kan bearbeide min egen eksistens, og for meg blir musikken som et tredje metaperspektiv, hvor jeg igjen kan konseptualisere mitt eget liv gjennom en låt.
Jeg har innsett at det finnes ting som jeg ikke får inn i samtaler med andre og meg selv på den måten som jeg gjør i sangene.
Og det at jeg ikke får til å snakke om det på noen annen måte,
gjør at det føles større enn meg selv, og jeg håper derfor at det også har overføringsverdi for andre.
Låtene på «Like a Lady» handler mye om kjærlighet som ikke har blitt møtt?
– Ja, det var et brudd som satte igang dette albumet og det kommer fra masse feila kjærlighet.
Men i sorg så ligger det også masse kjærlighet, og jeg tror at musikken er en måte å bruke de emosjonene til noe konstruktivt på. I samme periode som bruddet besto livet mitt mye av pallativ omsorg for bestemoren min. Sorg og kjærlighet er store temaer fordi livet jo er stort.
Jeg tenker mye på viktigheten av å tro, selv om det ikke er en religiøs tro.
Jeg merker at det er mange unge mennesker som ikke har så mye tro; tro på at det skal gå bra, at kjærligheten er verdt det,
at tiden er verdt det, eller tro på hverandre.
Men det er håp i at man fortsetter å prøve.
Er det andre låtskrivere og musikk du er spesielt opptatt av?
– Jeg er veldig fan av tekster og låter som får det som er mikro her i livet opp på et makronivå. Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson er veldig flink til det og dramatisk i sitt uttrykk,
jeg er ganske inspirert av han.
Men jeg er også veldig glad i et amerikansk indie-folkeband som heter Big Thief, Valkyrien Allstars og Fiona Apple.
Som tenåring var jeg veldig fan av bøkene til Frode Grytten.
De siste par årene har jeg vært flinkere til å ta inn kunst, se film, lese et par bøker i uka, og fostre det indre livet, som man igjen kan lene seg på når man skal skape selv.
Egentlig har jeg veldig lyst til å være forfatter.
Jeg har alltid tenkt at det er det mest æresfylte yrke man kan ha.
I TekstLab har jeg også gjort bare tekst og skrevet blant annet dikt, men foreløpig har musikken tatt overhånd.
I TekstLab har du også arbeidet med barn og unge som teaching artist.
Hvordan opplever du det?
– Jeg liker veldig godt å jobbe med barn og unge, det er veldig, veldig fint. Jeg føler meg veldig komfortabel med tenåringer og barn, og jobbet som svømmelærer for små barn allerede da jeg gikk på videregående.
Jeg har alltid vært veldig fan av å gi barn og unge mer tilgang på kunst og det å uttrykke seg kunstnerisk. Barna er jo fremtiden, og det er supert å kunne bidra til at de blir tatt på alvor, slik jeg ble da jeg først ble med i TekstLab og fikk spille i Marmorsalen selv om materialet ikke var ferdig.
Jeg har alltid likt den vinklingen og føler meg veldig hjemme i disse rommene sammen med unge mennesker.
Hva er planen videre nå som du er ferdig på BIMM University?
– Jeg har valgt å ta ett år hvor jeg ikke studerer videre og isteden skal jobbe frilans mellom Berlin, Praha og Oslo, med base i Berlin.
Jeg skal være med i teaterproduksjonen «Sangen om alt som var» med NIE som skal turnere med Den kulturelle skolesekken med levende musikk for barn i 1. og 2. klasse. Forestillingen er en veldig fin fundering over døden og uendeligheten.
Jeg skal også være med som musikkansvarlig i en produksjon i Praha, Respekt, hvor 20 unge mennesker og jeg skal lage en forestilling sammen, med min far Kjell Moberg som regissør.
Det blir en spennende tid fremover.
Anna Pančenko
ble først kjent med TekstLab
via InterAkt-turné i Den kulturelle skolesekken
for ungdomsskoler i Asker kommune.
Hun ble senere en del av TekstLab Unge Stemmer (2019)
– et åpent laboratorium og møteplass
hvor ungdom eksperimenterer og prøver ut sine idéer
i samspill med hverandre og kunstnere.
Anna har deltatt og vist eget arbeid i prosess
på Scratch-arrangementer
og under TekstLabs festivaler på arenaer som Sentralen
og det gamle Munchmuseet på Tøyen.
I 2020 var hun tildelt Prøverom Ung
med Christian Beharie som kunstnerisk veileder.
