Kategori: Aktuelt

LA IKKE BARN OG UNGE BLI EN SALDERINGSPOST – IGJEN

En kronikk skrevet av Shanti Brahmachari, kunstnerisk leder i Stiftelsen TekstLab & Dyveke Hamza, styremedlem i Stiftelsen TekstLab.

Dagsavisen 11.11.2025

Å SELGE UT DET GAMLE MUNCHMUSEET PÅ TØYEN VIL VÆRE EN KORTSIKTIG BUDSJETTØVELSE MED LANGSIKTIGE KOSTNADER.

Oslo står ved et veiskille.

Byrådets forslag om å selge Gamle Munch på Tøyen handler ikke bare om at kommunen ikke skal drive med eiendomsforvaltning; det handler om hvilken by vi vil være.

I en bydel med store levekårsutfordringer og en høy andel barn og unge i sårbare familier, trenger vi flere trygge, åpne møteplasser – ikke færre.

Bydel Gamle Oslo er en av Oslos mest pressede bydeler.

Bydelsstrøk som Nedre Tøyen, Grønland og Enerhaugen skårer høyt på indikatorer for barnefattigdom, og dette er nivåer som ifølge SSB langt overgår gjennomsnittet i byen.

Når vi vet at barnefattigdom øker risikoen for utenforskap gjennom lavere deltakelse i fritidsaktiviteter, trangboddhet og svakere nettverk, sier det seg selv at behovet for inkluderende møteplasser er stort.

Det overordnede bildet i Norge viser heldigvis en svak nedgang  i barnefattigdom de siste årene. Men nedgangen er ujevnt fordelt, og storbyområder med høy andel nye innvandrere og flyktninger har fortsatt høye tall.

Siden høsten 2022 har Gamle Munch vært arena for en bred pilot i etterbruk av bygget. Det har myldret av kunst, kultur, integreringstiltak, arbeidspraksis for ungdom, gründermiljøer og frivillighet.

Nettopp denne typen tverrsektorielle møteplasser er det byen trenger mer av, ikke mindre.

La oss ikke gjøre det mot barna i Gamle Oslo.

Når byrådet nå vil selge, risikerer vi å miste en velfungerende arena for lokalt samhold på et tidspunkt der områdesatsingen for Oslo Øst er i ferd med å trappes ned, og bibliotek står i fare for ikke lenger å kunne holde kveldsåpent. Dette gir stor bekymring.

Åpne møteplasser og fritidsklubber bidrar til tilhørighet, forebygging og inkludering. NOVA og NIBR finner i sin forskning at tillit, inkludering og stabilitet er avgjørende for å forebygge ungdomskriminalitet   

Gratis fritidsaktiviteter fungerer som lavterskel arenaer hvor relasjoner bygges, og hvor ungdom kan delta uten krav til prestasjon eller betaling.

Slike kvaliteter er dyre å gjenskape hvis de først forsvinner fra et område. La oss ikke gjøre det mot barna i Gamle Oslo.

Gamle Munchs beliggenhet midt på Tøyen gjør at barn og unge kan stikke innom etter skole og på kveldstid uten lang reisevei. De store, fleksible lokalene rommer både kulturaktiviteter som for eksempel TekstLabs gratis kulturtilbud, kveldsskole, frivillige organisasjoner, idretten, flerkulturelle arrangementer, ungdomsverksteder, leksehjelp og klubbkvelder.

Dette er ikke et luksusprosjekt, men en grunnmur i en bydel der familier ofte mangler plass hjemme, og der økonomi hindrer deltagelse i andre fritidstilbud.

I stedet for å spre små tiltak på dyre kvadratmetere bør kommunen samle aktivitetene i et robust nabolagshus som gir forutsigbarhet for frivilligheten og trygghet for foreldre. Et nabolagshus der barn og unge kan møte trygge voksne og delta i aktiviteter.

På lang sikt kan alternativet bli mye verre, og samfunnsøkonomisk mye dyrere, dersom barn og unge i disse bydelene mister fritidstilbudene gjennom frivilligheten, og gjennom dette faller utenfor.

Den regningen kan bli mye større for skattebetalerne på lang sikt, enn en inntekt fra et eiendomssalg.

Byrådet peker på at Oslo kommune ikke skal bruke mye ressurser på eiendomsforvaltning, og at bygget kan selges med krav om «publikumsrettede kunst- og kulturformål».

Det er ikke nok.

Private eiere vil naturlig nok optimalisere kommersiell drift.

Det som ryker først i en slik modell, er de tids- og personalintensive lavterskeltilbudene for dem med minst å rutte med.

Våre barn og unge er ikke tapsprosjekter samfunnsøkonomisk – tvert imot. Men de blir lett salderingsposter i privat økonomi.

Kommunal styring eller en forpliktende, flerårig avtale med ideelle aktører er nødvendig for å sikre at barn og unge i Gamle Oslo fortsatt har et sted å være.

Hva bør Oslo gjøre i stedet for å selge?

• Gi Gamle Munch status som permanent bydels- og nabolagshus, med et tydelig samfunnsoppdrag.
• Etablere en flerårig driftsmodell med samfinansiering (kommune, statlige tilskudd, stiftelser og leietakere).
• Prioritere areal til lavterskeltilbud: Gratis møteplasser, kulturaktiviteter, leksehjelp, verksteder, jobb- og mestringsprogram for ungdom.
• Sikre gratis eller sterkt rabatterte lokaler for lokale lag og foreninger.
• Bruke huset som testlab for samvirke mellom etater og frivillighet – og måle effekter på deltakelse, mestring, trivsel, skolefravær og bedre levekår.

Et bydelshus kan være et politisk symbol på at Oslo tar livskvalitet og levekårsutfordringer blant barn og unge på alvor.

Å selge ut vil være en kortsiktig budsjettøvelse med langsiktige kostnader.

For Tøyen, for Gamle Oslo og for byen som helhet bør Gamle Munch bevares og videreutvikles som et åpent, levende nabolagshus.

Foto: Darja Olsevskaja/TekstLab